Rødspette er kanskje den mest kjente av våre flatfisker. Rødspetta er høyrevendt. Øyesiden er brun eller brungrå med røde flekker, også på finnene. De røde flekkene er ikke i seg selv noe godt kjennetegn, da både sandflyndre og skrubbe kan ha slike flekker. 4 - 7 karakteristiske beinknuter fra øye bakover på gjellelokket er det beste kjennetegnet til rødspetta. Den kan bli opptil 100 cm og 7 kg. Rødspetta er en høyt verdsatt matfisk.
Breiflabb,
Breiflabben blir ofte observert halvveis nedgravet i sand og er lett å overse på grunn av sin gode kamuflasje.
Breiflabb (Lophius piscatorius) eller marulk, er en rovfisk i breiflabbfamilien. Den kalles også «sjødjevel» og «havtaske».
Breiflabben kan bli opptil 200 cm lang og veie mer enn 98 kg, men er vanligvis betydelig mindre. Hunnfisken blir mye større enn hannfisken (kjønnsdimorfisme). Verdensrekorden var på 99,4 kg, tatt på garn av Kåre Haugland og John Arne Mostraum på Hjelmås i Hordaland i februar 2010 frem til 7. januar 2012 da Frank-Rune Kopperud fikk en på 115 kg i garnet i Høylandssundet i Kvinnherad. Det er fanget flere eksemplarer på over 70 kg.
Kroppen er flattrykt med et veldig bredt hode som utgjør nesten halve lengden av fisken. Det kan se ut som om den bare består av hode og hale. Under haken har breiflabben en rekke hudfliker. Den fremste finnestrålen i første ryggfinne er omdannet til et «fiskeredskap» som den bruker for å lokke til seg andre fisker. Brystfinnene er runde og meget store. Breiflabben er en mester i kamuflasje og går omtrent i ett med bunnen.
Breiflabb er vanlig øst i Atlanterhavet fra Vest-Afrika og nordover til Barentshavet, i Middelhavet og Svartehavet. Finnes også vest i Atlanteren langs kysten av Nord-Amerika. I Norge er den vanlig langs hele kysten.
Kilde: Wikipedia
Ulke
Vanlig ulke (Myoxoceohalus scorpius) Hodet er stort i forhold til resten av kroppen. Ulka har mange pigger og knuter på kroppen, den ser nesten ut som en drage. Fargen varierer, men oftest mørkebrun med spraglete lysere partier. Ulka er en mester i kamuflasje og er vanskelig å få øye på.
Ulkefisker (Scorpaeniformes) er en gruppe strålefinnede fisker. De fleste har stort hode og er typiske bunnfisker. Svømmeferdigheten er dårlige, men de kan gjøre raske fremstøt for å fange bytte.
Kilde: Oslofjordens friluftsråd
Torsk
Brunspraglete med sølvgrå buk, markert skjeggtråd. Langstrakt kropp og stort hode. Torsken kan bli opptil 1,8 m og 56 kg. Kysttorsken lever på grunt vann langs kysten. Torsken er generalist og tar nær sagt alt den kommer ovber av føde. Torsken er vår viktigste kommersielle fiskeart.
De siste årene har mange opplevd at det er vanskligere å få torsk på kroken når man stangfisker fra land ved Oslofjorden. Det viser seg at torsk nære land har det blitt betraktelig mindre av i Oslofjorden, mens på dypt vann i Ytre Oslofjord og i Skagerrak kan man fortsatt fiske godt etter torsk.
Det finnes ikke eksakt vitenskap på hvorfor torskebestanden i Oslofjorden er så kraftig redusert, men man antar at det kan skyldes overfiske, utbygging i strandsonen, og forurensning.
Navn og kategorisering
Ordet «torsk» kommer av det gammelnorske «turskr», som er en sammentrekning av «turrfiskr» – tørrfisk.
Det finnes to varianter av arten, en som vandrer for å gyte og en som er stedbunden.[trenger referanse] Den vandrende varianten kalles vandrende oseanisk torsk, norsk-arktisk torsk eller nordøstarktisk torsk. Under oppvekst i Barentshavet kalles torsken loddetorsk etter hovedføden lodde, mens skrei er kjønnsmoden vandrende torsk. Stedbunden torsk kalles kysttorsk.
Lokalt omtales småtorsk med mange navn, for eksempel gjedd og kroppung. Bruken av fiskenavnet «torsk» eller «tosk» som skjellsord kan komme av at fisken har vært sett på som lett å fange
Torskestammen i Oslofjorden har minsket betraktelig de siste årene, og det har nå blitt en sjeldenhet at man får torsk på kroken ved stangfiske. Det kan være vanskelig å fastslå med sikkerhet hva dette skyldes, men mange peker på utbygging i strandsonen over flere år som den største årsaken samt overfiske. Det er bare å håpe at kysttorsken kommer tilbake i fulle monn til Oslofjorden igjen. Det er håp, et eksempel er at i deler av Nordsjøen er det mer torsk enn på lenge.
Kuriosa
Torsk
Torsk (Gadhus morhua) er utbredt i det nordlige Atlanterhavet.
Den opptrer både i stedbundne stammer langs kysten og som havvandrende fisk, kjent som skrei.
Torsken er den økonomisk viktigste fisken for norske fiskere. Tørrfisk av torsk har vært viktig eksportvare siden middelalderen.
Offisiell sportsfiskerekord (IGFA) er satt ved Sørøya i Finnmark i april 2013. Fisken veide 47,02 kg. Det er beretninger om torsk på opptil 55 kg tatt i trål, men dokumentasjonen er usikker.
Torsken i Nordsjøen vokser raskere og blir tidligere kjønnsmoden enn torsken i Barentshavet, og den har et kortere livsløp.
Torskens føde varierer med alderen. Ung torsk spiser mye krepsdyr, men etter hvert som den vokser, spiser den mer og mer fisk som tobis, sild og øyepål.
Torsken er en utpreget kannibal, og opptil tre år gammel torsk kan bli spist av sine eldre artsfrender.
Torsken finnes på begge sider av det nordlige Atlanterhavet. Foruten torskebestanden i Nordsjøen, har vi bestander i Østersjøen, Kattegat, Irskesjøen, ved Færøyene, Island, Norskekysten, Barentshavet, øst- og vestkysten av Grønland, langs Canada og USA sør til Cape Hatteras.