Foto: Mahlum
Middelalderborgen var godt beskyttet av kraftige ringmurer mot landsiden. Disse var omkring tre meter tykke og minst åtte meter høye. Det lukkede området mellom ringmurene og selve borgen var tørrgraver (vollgraver uten vann). Terrenget i graven er tilbakeført til det opprinnelige nivået for bakken ved oppføringen av middelalderborgen.
Knutstårnet ble i middelalderen kalt Kanniketårnet og bygget som et flankeringstårn mot nordvest. I tårnet var det i en lang periode fangerom. I 1641 ble det oppført en hestemølle her og tårnet ble senere også brukt som kruttårn. Navnet Knutstårnet henspeiler på ridderen Knut Alvssøn som etter sigende ble liggende ubegravet i tårnet i 12 år etter å ha blitt drept av Henrik Krummedike i 1502. Tårnet er i nyere tid delvis gjenreist på de gamle murene.
Omtrent midt i bildet ser du Romerike bastion,rett nedenfor det tårnspiret som er lengst til venste. Fotograf: Richard Mortel
Romerike bastion – ble tidligere også kalt «Den store skanse i Vedhagen», etter middelalderens vedlager i dette området. Bastionen ble anlagt som tømmerbolverk under Kalmarkrigen (1611-13) for senere å bli utbedret til et permanent gråsteinverk (1640-41).
Fotograf: Samuli Lintula
I underetasjen var det antagelig forrådskammer med to befestede porter ut til Vedhagen for å ta inn forsyninger. I 1633 ble Romeriksfløyen bygget om og det ble etablert et kongelig kjøkken i søndre del av første etasje. Samtidig ble andre etasje benyttet av stattholderen som stuerom og kontorer. Henrik Wergeland hadde kontor i første etasje i tiden 1841-45.
Den midtre delen av Batteriveien. Håøya i bakgrunn. Fotograf: Eirik Dahl / Visit Oslofjorden
Vestsiden av slottet ble ytterligere befestet med murer og flankeringsstilling med skyteskår for infanteri på 1770-tallet. Legg merke til brosteinen i bakken: Midtrekkene er snudd slik at hester lettere skal få godt grep når de trekker tung bør oppover bakken. Se også utvidelsene i porten for å gi rom til akslingen på kanonunderstell.
Batteriveien. Fotograf: Ahmedghn
Skrivestuefløyen. Fotograf: M(e)ister Eiskalt. This file is licensed under the Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International license.
Utbygget på sjøsiden kalles den dobbelte hemmelighet og inneholdt toalettanlegg i to etasjer. Ved å studere murene kan man her oppdage forskjellige byggetrinn: Nederst gråstein brutt ut fra fjellet i middelalderen, deretter stor middelaldersk teglstein, kalt munketegl. Her er munketeglen dog gjenbrukt på 1600-tallet. Øverst ser vi 1600-talls teglstein som ble benyttet i tusentalls under Christian IVs ombygginger.
Den vakre Sydfløyen sett fra kanonstillingene ved den nedre delen av Batteriveien. Fotograf: Eirik Dahl / Visit Oslofjorden
Kjelleren i sydfløyen inneholder borgens opprinnelige hovedinngangspassaje kalt Mørkegangen. I denne passasjen finnes synlige rester etter fire befestede porter samt slisse for fallgitter. På midten av 1500-tallet ble det bygget et kirkerom som opptok hele første etasje av fløyen. Senere påbygget man fløyen én etasje for å skaffe plass til skriverstuene for administrasjonen til Akershus slottslen.
Under kong Christian IV ble etasjen ominnredet til standsmessige leiligheter for kongeparet med praktfull innredning. Sydfløyen ble igjen endret på 1740-tallet grunnet reparasjoner etter lang tids forfall. Etter restaureringen på 1900-tallet er øverste etasje i dag en stor sal kalt Christian IVs sal som fungerer som slottets mottakelsessal.
Munks tårn. Fotograf: Eirik Dahl / Visit Oslofjorden
I middelalderen lå antagelig «Vanntårnet» her. Dette var et forsvarstårn og muligens vannsisterne for oppsamlig av drikkevann. Tårnet ble revet av lensherre Christiern Munk som oppførte et kombinert kanontårn og porttårn her. Den nye «Jernporten» ble anlagt rett inntil tårnets vestfasade som erstatning for den gamle porten i Jomfrutårnet. På 1800-tallet ble kronregaliene oppbevart i tårnets øverste etasje.
