Gressholmen er en øy i indre Oslofjord, nær Akersneset i Oslo sentrum.
Det går båt fra Rådhusbrygge 4 til øya (før 21. mars 2015 gikk båtene fra Vippetangen).
Gressholmen henger sammen med Rambergøya og Heggholmen, og dekker ca. 149 da. Store deler av området er et naturreservat, men det finnes også båthavn og enkelte hus og hytter på øya. Gressholmen var tidligere kjent for sine mange villkaniner, men disse ble utryddet i påsken 2007 fordi deres beitesett medførte erosjon og bortbeiting av den vernede floraen.
Gressholmen-Rambergøya naturreservat ble opprettet i 1992, for å verne et verdifullt våtmarksområde.
Oslos første flyplass, Gressholmen sjøflyhavn, ble åpnet her i 1927. Her finnes også en rekke badeplasser, inkludert en naturiststrand. Gressholmen kro holder åpent i sommerhalvåret. Stengte sine dører i 2015 etter 25 års drift, men er rehabilitert og ble gjenåpnet i 2017 med nye drivere.
Eksterne lenker
Oslo kommune, Friluftsetaten: Gressholmen, Heggholmen og Rambergøya
Gressholmen Kro
Gressholmen Båtforening
Bymiljøetatens badeinfo
Gressholmen kro – rehabilitering
Gressholmen kro
I nesten hundre og femti år har det vært
mulig å fukte strupen på Gressholmen. Da
det i 1866 for første gang var melk, øl og
”smørrebrød” å få kjøpt på holmen, var
det i Christiania Skytterforenings nyreiste
klubbhus. Foreningen, som ble stiftet i
1859, fikk etter hvert et stort medlemstilfang.
Rekorden ble satt i 1913 med 3628
medlemmer og 188 622 avfyrte skudd,
og skytterfestene på Gressholmen kunne
samle opp mot tusen mennesker. I 1883
måtte derfor skytterforeningen bygge et
tilbygg til klubbhuset, et forsamlingslokale
– det som nå er den lille fløyen
på Gressholmen kro. Det opprinnelige
klubbhuset ble revet i 1930. Da hadde
foreningen reist et stort restaurantbygg
i forlengelsen av forsamlingslokalet,
og kroa fikk dagens utseende. Skytterforeningen
leide ut restaurantdriften og
benyttet etasjen over restauranten som
klubbhus. Dagens kro med sine røtter
fra 1930 er ett av de eldste serveringsstedene
ved fjorden.
Sk ytt ernes øy
Christiania Skytterforening, senere Oslo
Skytterlag, holdt til på Gressholmen fra
1864. Laget hadde kortbaner på Gressholmen
og langbane fra Gressholmen over
bukta til Rambergøya – ei bukt som i dag
er naturreservat. I 1990 løp skytternes
bruksrett på Gressholmen ut, og øyas eier,
Oslo kommune, overtok Gressholmen kro
mot å rydde opp etter skyteaktiviteten
På Gressholmen-Heggholmen-Rambergøya ligger restene etter et unikt industrisamfunn,
Norges første ”hovedflyplass” og ett av indre Oslofjords eldste fyr.
Gressholmen
-Heggholmen-Rambergøya
11
12
Gressholmen
Heggholmen
Rambergøya
Jakteskjær
Badeplass
Naturreservat. Blomster, trær, dyr m.m.
er fredet. Merk spesielt at det er forbud
mot telting og bålbrenning/grilling.
Sjøfuglreservat. Bukta mellom Gressholmen
og Rambergøya er et viktig hekke- og beiteområde
for sjøfugler. I bukta er det forbud mot
motorferdsel hele året, mens det i perioden
1. april til 15. juli er forbud mot all ferdsel, for
eksempel padling eller dykking.
11
13 12
14
15
16
16 Omtalt severdighet
Heggholmen fyr. Foto: Espen Bratlie.
Sti
HC-tilrettelagt
toalett
Gjestebøye
Grillheller
22 23
på øya. Fuglene kunne nå beite uten å
havne i skuddlinjen. Det er ikke vanskelig
å finne spor etter skytterlaget. Både på
Gressholmen og på Rambergøya er det
i målområdene, der blinkene sto, rester
etter gamle murer. Bak disse murene sto
anviserne – de som signaliserte antall
treff til skytterne – godt beskyttet.
På Gressholmen finner du en anvisermur
blant annet rett nedenfor kroa, ved stien
som løper langs bukta. Også Gressholmen
kro, skytterlagets klubbhus, er et minne
om Gressholmen som skytternes øy.
O slo flyvehavn
16. juli 1927 satte et tysk Dornier Wal
sjøfly kursen mot Oslo. Flyet landet på
fjorden og fortøyde ved Gressholmen.
Dermed var landets første flyplass for rutefly,
Oslo flyvehavn, innviet! Passasjerene
ble fraktet til sjøflyhavnen med motorbåt,
og fra Gressholmen kunne man fly til
Tyskland, etter hvert også til Stockholm,
Stavanger og Tromsø. Det sivile Norge
hadde fått luft under vingene, som det
siste landet i Europa. Ny teknikk og urbanisering
ble møtt med skepsis, og flertallet
av representantene på Stortinget hevdet
at «… sivil rutetrafikk gjennom luften
neppe har noen fremtid.» Men snart viste
det seg at sjøflyhavnen på Gressholmen
var for liten og upraktisk til å
håndtere den stadig økende flytrafikken,
og i 1939 overtok Fornebu som hovedflyplass.
Siste fly forlot hangaren på Gressholmen
i 1952.
I dag er flyenes gamle havn på Gressholmen
småbåthavn. Gressholmen båtforening
har klubblokale i den lave brakka som
tjente som ekspedisjonsbygg, kontor og
venterom. Hangaren, slippen og trallebanen,
som fraktet flyene mellom sjøen
og hangaren, står til båtfolkets tjeneste.
Villaen som var stasjonssjefens og verksmesterens
sommerbolig, og villaen som
flygerne og bakkemannskapene brukte
som oppholdsbrakke og spisebrakke, er
nå feriehus.
Havørn har landet
I 1935 var radioreporter Shibbye på
Gressholmen for å lage en utgave av
programmet Guttetimen. I innledningen
skildrer han hvordan «luftbusserne
» ankom «helt presist efter
ruten slik som de pleier å komme. De
gjorde en sving innover byen og så tok
de vannet en tohundrede meter borte
og kom fossende opp her og la seg
ved hver sin flytebrygge. Så strømmet
alle passasjerene ut, og de ble satt om
bord i en motorbåt, og nettopp gikk
den av gårde og stevnet inn til byen
med dem. Jeg hørte nettopp at Havørn
hadde hatt full last i dag, det hadde
vært nitten stykker med […].»
13
Skytekonkurranse på Gressholmen under et engelsk flåtebesøk.
Året er 1908. Foto: Herman Neupert, Oslo Museum.
Det lille bildet viser rest etter anvisningsmur.
Foto: Frøydis Eriksen.
Oslo flyvehavn på Gressholmen
rundt år 1930. Ukjent fotograf,
Oslo Museum.
I dag er området båthavn.
Foto: Espen Bratlie.
24 25
Heggholmen fyr
Landets fyr har blitt kalt kystens katedraler.
Tidligere hadde hvert fyr sin egen fyrvokter.
I dag er fyrene automatiske. Enkelte
fyr har imidlertid fått ny bruk som
ferie- og overnattingssteder. Heggholmen
fyr er det eldste fyret i indre Oslofjord.
Det lille trehuset er ikke noen katedral,
snarere ser det ut som et lite ”kystkapell”.
Historien til Heggholmen fyr startet i 1823
med en lampe i Svend Iversens hus. Du
kan lese mer om fyrvokter Iversen og fyret
i siste kapittel.
I 1894 reiste Christiania Dampoliemølle
en moderne, dampdreven linoljemølle øst
på Heggholmen. Fabrikken presset linfrø
til olje. I 1901 hadde Heggholmen utviklet
seg til et komplett industrisamfunn. Både
skole og et svalgangshus med arbeiderboliger
var på plass. Disponenten, Heggholmens
høye herre, reiste sin sveitservilla
på en høyde mellom arbeiderboligene
og formannens hus som sto på Jakteskjær.
I 1909 ble fabrikken kjøpt opp av konkurrenten
Lilleborg. De holdt hjulene i gang
fram til 1960. Anlegget sysselsatte da bare
én arbeider, og det hadde ikke bodd folk
på øya siden 1919. Da arbeiderne flyttet
til byen, ble Heggholmen både arbeidsplass
og ferieøy, for fabrikkens ansatte
fikk benytte bygningene som sommerboliger.
I 1927 ble disponentens hus bygd
om til feriebolig for Lilleborgs kontordamer.
Huset fikk tilnavn som ”Dydens hvile” og
”Hurpehuset”.
Nå er bygningene private feriehus. Sørvest
på øya, i sjøkanten nedenfor feriehusene,
ligger fabrikkbygningen, som ble reist
etter at mølla brant sankthansaften 1919.
Fabrikken fungerer nå som atelier. En jernbanelinje
strakte seg fra fabrikken til
havna i nordøst, parallelt løp det en ledning
til linolja. En dreieskive og en sidebane
viser vei til stedet der oljemølla lå.
Skinnegangen er fortsatt i bruk, og en
tralle med jernbanehjul brukes til å frakte
varer fra havna opp til feriehusene. Og
fortsatt står Lilleborgs smijernsvimpel
høyt hevet på øya som en gang huset et
industrisamfunn i miniatyr.
Restene fra det unike industrisamfunnet
er fredet.
Ring ene ved Heggholmen
Tidligere var det mer is på fjorden. Fra jul,
og noen ganger så lenge som ut i april og
til og med mai, lå isen tykk. Inne i havnebassenget
var isen for tykk til å hugges,
men ved Heggholmen, Lindøya og Nakholmen
ble det hugget råk i isen. Det var
ved disse øyene skipene fortøyde når
fjorden frøs til is – dette var Christianias
vinterhavn. Her lå skutene som skulle til
og fra Christiania. Plank ble fraktet ut hit
med hest og slede over isen og lesset på
skuter som lå ved iskanten i sundene.
Skip som kom med varer, ble losset.
Småbåter fraktet passasjerer ut til utenlandsdamperne
som lå og ventet i fri sjø.
Båtene lå fortøyd i de mange ringene av
jern som var festet i berget på øyene her
– og området mellom de tre øyene ble
derfor kalt ”Ringene”.
Isvekkere sørget for at fjordisen ble holdt
åpen ved Ringene og Christianias vinterhavn.
Arbeidet med å hugge isen ble kalt
”isvekking”. Isvekkerne, en gjeng på
opptil femti mann, hogg løs store flak
av isen. De brukte hver sin ispil, et slags
spett, til å hugge med. Isflakene trakk de
inn under den faste isen ved hjelp av et
tau med krok. «Hu er lei, hu er sei», sang
isvekkerne om isen mens de arbeidet:
Det å vekke isen var vått, kaldt og tungt
arbeid. I 1878 kjøpte staten isbryteren
”Mjølner”. Da ble det slutt på vinterhavn
og isvekking, men fortsatt kan du finne
fortøyningsringer fra 1800-tallets vinter14
havn på Heggholmen.
15 Industrisamfunnet på
Heggholmen
16
Minner etter industrisamfunnet på Heggholmen.
Foto: Frøydis Eriksen og Espen Bratlie.
Isbryteren