Dypvannsreke (Pandalus borealis) er et krepsdyr tilhørende tifotkreps.
Dypvannsreken lever like over bunnen mellom 50-600 m dyp på leirbunn med periodiske vandringsmønster og døgnvise migrasjoner opp i frie vannmasser (beiteadferd) og årvisst til grunnere områder (gytevandringer).
I Norge er dypvannsreken den kommersielt viktigste krepsdyrarten og er den rekearten som spises.
Dypvannsreken lever like over bunnen mellom 50-600 m dyp på leirbunn med periodiske vandringsmønster og døgnvise migrasjoner opp i frie vannmasser (beiteadferd) og årvisst til grunnere områder (gytevandringer).
I Norge er dypvannsreken den kommersielt viktigste krepsdyrarten og er den rekearten som spises.
Den er et lateralt sammentrykt epibenthos krepsdyr, og har som alle andre krepsdyr et ektodermt leddelt skjelett. Den har sammenvokst bryst og hodesegment (cephalothorax) med en fremstikkende pannetorn (rostrum) og en bakkropp som kalles abdomen. For å kunne voksne må reken kvitte seg med skjelettet og gjennomgår derfor jevnlige skallskifter (ecdysis). Når den skal skifte, vokser det først ut et nytt mykt skall inni det gamle, deretter åpner skallet seg mellom cephalothorax og abdomen og så trekkes kroppen ut.
Når kroppen er ute vil det myke skallet som er litt for stort for kroppen til reken «blåses opp» med vann/væske for deretter å holdes slik mens de stivner. I denne perioden kalles reken for bløtreke og er svært sårbare for predatorer. Når skallet er stivnet vil væsken gradvis erstattes med muskelvev og organer inntil skallet blir for trangt igjen og prosessen gjentar seg.[1]
Føttene under cephalothorax kalles gangføtter og voksne reker bruker disse til å gå på bunnen. Føttene under abdomen er svømmeføtter. Tidligere har man antatt at voksne reker ikke kunne svømme særlig lenge om gangen, men forsøk i laboratoriet viser at de kan svømme i flere timer i strekk ved behov.
Rekelarver svømmer i de tre-fire første stadiene ofte med det som senere blir gangføtter mens de «henger» opp-ned i vannsøylen, når de senere utvikler svømmeføtter endrer svømmeposisjonen seg og de svømmer med chephalothorax vendt opp mot overflaten. De første stadiene er larvene svært gjennomsiktige og tydelig tiltrukket av lys (fototrofe) og trives godt i brakkere vannlag (ned mot 23 ppt) mens med øktende stadier foretrekker de mørkere omgivelser, saltere vann og utvikler sterkere røde pigmenter i skallet.
Voksne reker er røde pigmenter og bare unntaksvis finner en bleke reker men disse er ofte parasittinfisert. Parasitten er en annen krepsdyrart som fester seg under buken på lik linje med utrognen og lurer reken til å tro at den bærer egne egg, på denne måten steller hun og beskytter parasittkrepsen som hun ville gjort med sine egne egg.
Utbredelse
Arten har vært beskrevet som sirkumpolar, men det muligens to underarter; Pandalus borealis borealis i Atlanterhavet og Pandalus boreali eous i Stillehavet.
Levevis
Dypvannsreke har fem par lemmer på cephalothorax hvor de forreste er tildels spesialisert med redskaper (saks og klo). Maten rives i biter med disse og kjevepartiet (mandiblene) før de svelges hele og havner i tyggemagen, som er en sterk muskelmage med små sandkorn i som sammen med muskelbevegelsen finmaler maten slik at den kan fordøyes lettere. Dietten til dypvannsreken varierer med årstiden, man har tidligere antatt at rekene spiste mest delvis oppløst organiske partikler som var sedimentert ut fra de øvre vannlag, men i dag vet man at de spiser en rekke byttedyr som de finner på bunnen og i de frie vannmassene. Om de får tilgang er det vist i laboratoriet at selv små rekelarver kan fange og spise krepseplankton, lodde og torskelarver.
Kjønn og formering
Dypvannsreke klekkes som zoealarver og utvikler seg gjennom seks stadier før de ser ut som en miniatyrreke. Arten har en særegenhet ved at den skifter kjønn fra hann til hunn (protandrisk hermafroditt). Kjønnsskiftet skjer i en alder av 1-3 år gjennom en mellomfase til hunner som kan bli opp til 6-7 år gamle. Forskjellen på kjønnene vises på formen på den indre delen av de fremste svømmeføttene som har todelte ytterste ledd. De største og eldste individene er hunner og observeres på høsten med blågrønn hoderogn under cephalothorax. Ved gyting festes de blålige eggene med limtråder mellom svømmeføttene på bakkroppen (utrogn). Utrognsperioden varierer fra én til fem måneder, desto kaldere (lengre nord) jo lengre varer både hoderogn- og utrognstiden og eggene og de nyklekte larvene er betydelig større enn i sørlige områder. Klekkingen starter i sør (Nordsjøen) i desember-februar, mens de i Barentshavet ikke klekker før i mai-juni. Ved Island er det registrert gytevandring av utrognsbærende hunner fra dypere til grunnere farvann i perioden før klekking.
Kjente norske rekeforskere
Første store rekeforsker i Norge var Birger Rasmussen som publiserte en avhandling om arten i 1953 ved Universitetet i Bergen. Arten var omtalt i flere av Johan Hjorts avhandlinger om de norske fiskeriressursene på 1920- og 30-tallet.
Folkelige forestillinger og fiskeriene
Gamle fiskere i Nord-Norge viser til dypvannsreken som havets insekter og de ble hevdet å være likspisere (åtselsadferd er registrert på videoobservasjoner både i felt og på laboratoriet på døde fisk og sjøfugl). Folk på kysten hadde derfor problemer med å akseptere at reker skulle kunne brukes til menneskemat.
Men med økende etterspørsel fra markeder i utlandet og i byene ble det etablert en rekke rekefabrikker på kysten og fisket etter arten var lønnsomt. Utover 1950-og 1960-tallet ble det fisket reke med bunntrål langs norskekysten og opp i Barentshavet. På begynnelsen av 1990-tallet var førstehåndsverdien på norske rekefiskerier over 800 millioner NOK. I dag er fiskeriene redusert, men fremdeles er der store rekeforekomster og rikt fiskeri langs hele norskekysten og i Barentshavet.
Kilde: Oslofjordens friluftsråd, Wikipedia