Bruk av Lindøya for rekreasjon begynte ikke med hytter, men med telt (derav navnet Teltodden på sydsiden av øya). Det fortelles at det første teltet ble satt opp i 1905. Men siden sommeren i Norge kan by på både regn og kulde, tok folk til å sette opp lemmehytter som måtte demonteres om høsten. Mange av hyttene var satt opp av medlemmer av Akerselvens båtforening. Litt etter litt lot man de små hyttene bli stående hele året. Etter en sankthansfest med dans omkring 1920 ble det nedlagt forbud mot opphold på øya. Båtforeningen sendte da en søknad til skogdirektør Gjelstrup i Landbruksdepartementet om at folk fikk beholde hyttene, mot å betale en grunnavgift og opprette en organisasjon til opprettholdelse av ro og orden. Et par fiskerhjem samt Holm og Bøes slip og båtopplag hadde da allerede i lang tid betalt festeavgift til staten. Departementet gikk inn for søknaden fra båtforeningen, som skulle vise seg å få stor betydning[1].

Strøm og vann kom til Lindøya i henholdsvis 1954 og 1960. Det store arbeidet i denne forbindelse ble utført på dugnad av hytteeierne. De fleste av de gamle sisternene er bevart.

Lindøya har 289 hytter og er delt opp i 16 roder. Hver rode har en rodemester som er kontaktledd mellom hytteeierne og styret.

Det er også andre sommerhus på Lindøya. Disse går ikke under betegnelsen hytter, og på folkemunne heter det at de befinner seg på Privaten. Festeforholdene er annerledes for husene på Privaten, idet tomtene er oppmålte og størrelsen på tomten er således innført i grunnboken. Festeavgiften er også høyere enn for de vanlige hyttene. De vanlige hyttene har det som kalles et punktfeste uten et klart definert antall kvadratmeter tomt. Alle tomter har fått sin størrelse alt ettersom våre forfedre og tidligere eiere plantet sine hekker og la sine uteplasser.

Flybase

Lindøya ble sommeren 1920 benyttet som base for Norsk Luftfartrederis sjøflyruter til Stavanger, Haugesund og Bergen. Driften ble nedlagt høsten samme år, da det økonomiske klima i Norge på den tiden ikke var klar for flyruter. Da en ny sjøflyhavn for Oslo ble opprettet i 1927, skjedde det på naboøya Gressholmen, hvor hangaren og rampen fortsatt er intakt.

Lindøya naturreservat

På den nordøstre delen av øya er 91 daa vernet som Lindøya naturreservat. Arealet er dominert av kalkfuruskog med innslag av blant annet berberis, einer, geitved, liljekonvall, knollmjødurt, maurearter og hjorterot. De sentrale delene av skogen er mindre næringsrik og domineres av grasarter og moser. Mange fremmede arter utgjør en trussel mot den opprinnelige vegetasjonen, blant annet syrin, russesvalerot, kanadagullris og platanlønn.

Sytt erbrygga

Lindøya har to fergeleier, og med rute 93

går du i land på Skytterbrygga. Brygga ble

bygd i 1900 av skyttere fra Skarpskytten.

Før flokket skytterne seg til Gressholmen

og Lindøya. På Lindøya holdt Skarpskytten

til – Norges eldste nåværende skytterlag,

stiftet i 1849, og den svært fornemme

Christiania Jægerklub, der kongen var

medlem. Sistnevnte skytterklubb forlot

øya da arbeiderne slo seg ned her på

begynnelsen av 1900-tallet.

Skytterne fra Skarpskytten var like opptatt

av festlig samvær som av skyting, og

medlemskap var forbeholdt herrer. Skytterne

skjøt både kuler og kanoner helt

til 1948. Da måtte de flytte fra øya siden

skytingen var lite forenlig med hytteutviklingen.

I tillegg til brygga har skytterne

etterlatt seg en stor betongmur, som

skulle fange opp kuler, midt på øya.

St amhuset og Kolonien

Den særegne bygningen ved Skytterbrygga

kalles Stamhuset. Deler av huset er fra

1700-tallet, noe som gjør det til øyas

eldste hus. Til stamhuset kom øyas første

gjester for å tilbringe sommeren, deriblant

Henrik Wergeland.

Ved stamhuset ble det oppført flere utleieboliger,

og området gikk under navnet

Kolonien. Knausen Kolonien lå på ble

imidlertid sprengt bort i 1919 da man

forsøkte å anlegge sjøflyplass på Lindøya.

Sjøflyplassen ble bygd på Gressholmen i

stedet, og krateret ble brukt som opplagsplass

for båter.

Lindøya er den øya som ligner mest på et velordnet lokalsamfunn med egen vaktmester,

butikk, fotballbane og tallrike hytter. Men veien dit begynte med telting og rabalder.

Meridian-støtt en

Verdens mest kjente meridian eller lengdegrad

er Greenwich-meridianen. Også Oslo

har sin meridian. På en liten topp på

Lindøya står Christiania-meridianen

fra 1850. Bautaen gjorde det enklere å

beregne mer nøyaktig Christianias østlige

lengdegrad.

Det startet på et pølsepapir

Lindøya har en rekke idrettsforeninger. På

dugnad gjorde Lindøya vel i 1925 jordet,

der skytterne tidligere hadde skytebanen

sin, om til fotballbane. I åpningskampen

utklasset Lindøya Bleikøya med 10–0,

og laget seiret også over utenlandske

marinegaster som ble utfordret til ”duell”

på øya. Ved et skjær sørvest på øya anla

man i 1949 svømmestadion, som fortsatt

brukes til svømmestevner (34a i kartet).

Siste skudd på stammen var minigolfbanen

og stiftelsen av Lindøen Golfclub

i 1978 (34b i kartet). Mang en idé starter

på et papir, så også minigolfbanen.

Den ble skissert på et pølsepapir.

Teltodden

Navnene på Lindøya forteller oss mye

om historien til øya. Teltodden er ett

av disse navnene. På begynnelsen av

1900-tallet flyttet arbeidere ut til Lindøya

for å tilbringe sommeren der. Deres innretninger

var enkle og besto først av telt,

deretter av plankehytter. Borgerskapet

på Lindøya så med forakt på den økende

teltingen. De beskyldte teltboerne for fest

og fyll, og omtalte ”teltlandsbyen” som

”negerlandsby”. Men arbeiderne gjorde

sitt beste ut av ressursene de hadde til

rådighet, og tok i bruk både piano- og

bilkasser som hytter. Lemmene hadde

den fordel at de kunne klappes igjen når

det ble høst – de var praktiske ”klapphytter”.

Det var staten som eide Lindøya, og

dråpen som fikk begeret til å renne over,

var de sanitære forholdene. Det fantes

ikke do på øya, og det ble sagt at hele

øya så ut som en latrine. For å få orden

på forholdene åpnet man derfor for hyttebygging

i 1922–23.

Hytteeierne var vanlige arbeidsfolk. De

kunne være bryggesjauere, ølkjørere, skomakere

eller arbeidere fra Nylands mekaniske

verksted. Mange av dem hadde båt

ved ”Ælva” (Akerselva). De fikk bare

ettårige kontrakter, men lot ikke det

prege innsatsen. Nybyggerne måtte bygge

opp et samfunn helt fra grunnen av, fra

renovasjon til vannforsyning. Ikke engang

jord hadde kolonistene, det hentet de fra

Sjursøya. Nybyggerne måtte forholde seg

til strenge regler om hyttestørrelse, hvor

langt ut fra veggen blomsterbed kunne

anlegges, og at gjerder var forbudt. I 1933

kom regelen om hyttefarger, og Lindøya

vel nedsatte en egen fargekomité for å

følge opp at hyttene bare ble malt i rødt,

gult eller grønt. Lindøya vels innsats omfattet

alt fra det grunnleggende som vannforsyning

til forskjønning av øya. I 1934

gjorde velforeningen sumpmyrområdet

midt på øya om til en idyllisk dam med

en liten øy, ender og svaner. Øybeboerne

måtte vente helt til 1960 før Lindøya ble

koblet til byens vannledningsnett, en

begivenhet som ble feiret stort på øya.

«Innsjøen med den lubne

furuskogen»

Forfatteren Johan Borgen skrev i 1933

at «en ekte lindøying» var stolt over

øyas rike «naturherligheter», som

han oppsummerte til å være «[…] ....

innsjøen med den lubne furuskogen

omkring hvor man kan sverme i

myke sommernetter.» Den omtalte

innsjøen er det idylliske tjernet midt

på øya. Tjernet er omkranset av en

frodig skog som er naturreservat.

Skogen er kalkfuruskog. Den kalkrike

grunnen i denne uvanlige skogtypen

gir vekstgrunnlag for sjeldne blomster

som blant annet oslosildre.

Kilde: Wikipedia, Oslo Kommune - Turguide