Hovedøya - klosterruinøya med poseringsvillig rev

April 3, 2019 Eirik Dahl

Hovedøya eller Hovedøen er ei øy i Oslofjorden. Arealet er 469 mål. Øya ble kjøpt av Oslo kommune i 1952 for 4 millioner kroner og forvaltes av Friluftsetaten. Store deler av øya er fredet etter kulturminneloven. Øya er et populært utfartsted sommerstid og har en rik kulturhistorie. Det går båt fra Rådhusbrygge 4 til øya. Avstanden fra Vippetangen er i underkant av 500 m, så det er fullt mulig for en habil svømmer å komme seg ut til øya ved egen hjelp.[trenger referanse]

Navnet kommer av norrønt «hǫfuð» som betyr «høyde», og sikter til den nå 47 meter høye østre delen av Hovedøya hvor det i middelalderen stod et militært vakttårn som voktet innseilingen til Oslo.

Hovedøya har en uvanlig rik geologi og flora, samt et svært variert kulturlandskap. Det er flere plantearter på Hovedøya enn på noe annet område av samme størrelse, og artsrikdommen er på nivå med øyene i Drøbaksundet. Et varmere klima enn i områdene rundt skaper de samme høytempererte vekstforholdene her som på Langøyene og Tofteholmene, som såvidt overgår Hovedøya i total artsrikdom. Det er mye rikt kalkberg fra ordovicium, med innslag av diabas-ganger av intrusive magmamasser som bryter gjennom ordovicium- og silurlagene som smale, brun-mørke bånd. Både kalksteinen og den hardere diabasen har vært brukt som bygningsmasse i klosteret, og senere kanonstillingene på øya. Det er rikholdige fossiler fra ordovicium, og lagene er snudd slik at de yngre silurlagene ligger under de eldre fra ordovicium.

Kalkberget gir grunnlag for rike kalkenger, med plantearter som bakkekløver, bergmynte, knoppmjødurt og dragehode. Her vokser også den sjeldne oslosildre, som oppstod som en krysning av to sildrearter i dette området etter siste istid. Forekomsten av bakkekløver er den eneste i Norge. Det har vært foreslått at enkelte av artene ble innført av munkene på Hovedøya i middelalderen, men bare legebendelrot er en mulig slik medbrakt nytteplante. Ved kommandantboligen i øst er det plantet ut syrin og andre delvis koloniserende arter. arten russesvalerot er plantet, og denne tidligere rødlistede planten er nå så dominerende at den er satt på svarteliste og skal bekjempes på Hovedøya.

Under Napoleonskrigene var øya et viktig forsvarsverk, og tømmer ble hogd ned for å gi virke til festningsanlegg og marineskip. Utover 1800-tallet var øya snauhogd og bare bevokst med busker, men Henrik Wergeland tok initiativ til å dyrke popler hvorav ett tre forstatt står.

Størstedelen av Hovedøya er fredet av områdevern men inndelt i fire ulike fredningssoner med forskjellig fredningsstatus.

Hovedøya landskapsvernområde (385 dekar) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter historisk natur- og kulturlandskap og geologi.[1]
Hovedøya landskapsvernområde med plantelivsfredning (107 da) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter natur- og kulturlandskap med sjeldne plantearter.[2]
Østre Hovedøya naturreservat (158 da) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter artsrik vegetasjon på kalkrik berggrunn og geologi.[3]
Vestre Hovedøya naturreservat (56 da) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter artsrik vegetasjon på kalkrik berggrunn og geologi.[4]

Hovedøya kloster

Modell av klosterbygningene

Utdypende artikkel: Hovedøya kloster

På øya ligger også ruinene av et Cistercienserkloster, Hovedøya kloster grunnlagt i 1147 av abbed Philippus fra Kirkstead i Lincolnshire, etter en anmodning fra oslobispen Viljam. Da Philippus og munkene kom til øya, var det allerede en kirke her, antakelig en kirke for engelske handelsmenn viet til Edmund martyren. Kirken skal ha vært toskipet, hvilket vi bare har ett annet eksempel på i Norge, nemlig Clemenskirken i Gamlebyen i Oslo.

Munkeordenen, som først besto av ca. 12 munker og andre lekbrødre, ble etter hvert svært velstående. De eide på det meste 443 eiendommer og blant annet storgårdene Bygdøy, Bogstad, Frogner og Ullern. Munkene drev aktiv utvikling og eksperimentering innen jordbruksmetoder rundt på disse gårdene. Gamle historier skal ha det til at det finnes en undersjøisk, hemmelig tunnel fra Hovedøya og inn til ruinene i Gamlebyen, men denne er aldri funnet.

Man har funnet glassmalerifragmenter her som stammer fra 1200–1300-tallet. Blant annet en samling fragmenter av rosetter og stilisert bladverk med klare fellestrekk til glassmaleriene i Lincolnkatedralen i England.

I 1532 ble alle klosterets gods og eiendommer underlagt kronen, og høvedsmann Mogens Gyldenstjerne på Akershus festning satte klosteret i brann 21. januar. Klosterets drift opphørte helt samme år og ble redusert til et steinbrudd for den videre utbygging av Akershus festning og senere Slottet.

Også andre steder på øya har gitt stein til Akershus festning. Det var så mange som tolv steinbrudd rundt omkring, og det eldste stammer fra 1200-tallet.

Hovedøya ble lagt under Slottets ladegård på Bygdøy, og brukt som jaktrevir. I 1589 ble det satt ut harer og arrangert jaktkonkurranse med Jacob VI av Skottland.[5]

Militær betydning

Kong Sverre skal ifølge sagaen ha vært til messe på Hovedøya før angrepet på baglerne i Oslo 24. juli 1197,[5] og det sto et større slag i bukten mellom øya og byen.

Under Det første Norgesfelttoget under Den store nordiske krig ga øya sammen med Bleikøya og Nakkholmen dekning for artilleriet på Akershus festning for svenske styrker som forsøkte å rykke fram over isen over til Bygdøy.

Skipsverft[rediger | rediger kilde]

I Båtforeningsbukten finner man rester etter skipsverft fra 1640-årene, anlagt av skipsbyggeren James Robbins fra Skottland som hadde vært i tjeneste hos Christian IV siden 1642. Flere av de største skipene i den daværende dansk-norske flåte ble bygget her, [5] i alt skal 12 store orlogsfartøyer ha blitt bygget her gjennom 1600-tallet.[6]

Det første skipet som ble bygget på Hovedøya var et krigsskip med 60 kanoner, med navn «Hannibal» i 1647.[5] I 1651 ble «Sophia Amalia» sjøsatt, den gang verdens største orlogsfartøy.

Verftet lå på gressletta mellomhøydedragene, der hvor det senere kom militærleir og slipen lå i Båtforeningsbunkten. I tillegg var det lagerbygninger, verksted og boliger i tilknytning til verftet.

Befestninger fra 1808[rediger | rediger kilde]

Lavetthuset på HovedøyaFoto: Tore Sætre

Gamle forsvarsverker på Hovedøya, Oslo

Øya har vært en viktig del av for forsvaret av Christiania. Under Napoleonskrigene mellom 1807 og 1814 ble det anlagt et fremskutt forsvar med to kanonstillinger fra 1808 til å dekke innseilingen til byen. Videre er det fem krutthus på øya (fra 1826–27), den såkalte Kommandantboligen (fra 1850), opprinnelig et militært laboratorium, ombygget på slutten av 1800-tallet til bolig; og et stort lagerhus, det såkalte Lavetthuset (bygget 1847) som er Norges største utmurte bindingsverkhus. Her ble det blant annet lagret lavetter (understell til kanoner), men også annet militært utstyr som våpenvogner, telt etc. Særlig krutthusene ble bygget isolert ute på øya fordi man ikke ønsket å lagre så store kruttmengder tett inne ved byen med den eksplosjons- og brannfaren dette ville innebære.

Hovedøya ble lagt ned som eget forsvarsanlegg omkring 1850, men i 1914 og framover ble øya benyttet som treningsområde (6 ukers rekruttskole) for Hans Majestet Kongens Garde. Ingen av de brakker som da ble satt opp er bevart. I 1939 skriver Hjalmar T. Larsen: «I lange tider har land-gang for ikke militære vært forbudt, men nu er det adgang for en avgift av 15 øre. I mange år har Oslo kommune forsøkt å komme til enighet om kjøp av øya til friluftsområde for byen, uten at det har ført til noe resultat.»[7]

Kommandantboligen[rediger | rediger kilde]

Kommandantboligen (2010)

Kommandantboligen er det nest største huset på Hovedøya. Boligen ble bygd i 1850-51 som et laboratorium for forsvaret, og ble brukt til eksperimentering og utvikling av sprengstoff, krutt og patroner. Bygget bærer preg av senklassisismen og fikk et utforming påvirket av en sen-empirestil med rene former og lite utsmykning.

I 1895 ble huset omgjort til sommerbolig for felttøymester og oberst Ole Herman Krag (1837–1916), og hans familie. Til kommandantboligen tilhørte en egen brygge, og derfra en egen adkomst. Det var etablert en stor og vakker hage til boligen. Fortsatt står noen gamle frukttrær og syriner i området. Huset fikk tilbygg under tiden med Krag-familien, og tilbyggene ble utformet i tidsriktig sveitserstil på slutten av 1800-tallet.

Under den andre verdenskrig ble kommandantboligen tatt i bruk av tyskerne. Boligmangelen i Oslo etter krigen gjorde at huset ble bygget om til en rekke leiligheter for familier som manglet bolig.

Frigruppen Arjuna dukketeater har holdt hus i Kommandantboligen siden 1970-tallet. Der har dukketeateret spilt myter og eventyr for barn og voksne på frivillig basis frem til sommeren 2013.

Karantenestasjon[rediger | rediger kilde]

I 1872 ble det anlagt en karantenestasjon på øya, for ankommende skip. Smitte fra skip utgjorde en stor trussel mot hovedstaden og siden Hovedøya var avstengt for allmenn ferdsel, ble det anlagt et såkalt karantenelasarett ved Sandtangen på den sørøstlige odden på øya, med navnet Hovedøen Lazareth.[8] Denne hadde en kapasitet på 13 personer, fordelt på fire bygninger.

Karantenestasjonen ble nedlagt i 1931, da denne funksjonen blir flyttet til Ullevål sykehus. Stasjonen ble etter dette en tid brukt av Havnepolitiet i Oslo, før de flyttet til skur 30 på Akershuskaia. I dag står det rester av grunnmurene på stedet.

Andre verdenskrig og 1950-tallet[rediger | rediger kilde]

Tyske forlegninger[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig overtok de tyske militærmyndighetene de tidligere installasjonene etter Garden, og bygget ut en stor brakkeleir på sletta øst for klosterruinene, og også Kommandantboligen og Lavetthuset ble brukt til innkvartering av militære mannskaper, og anlegget fikk navnet Lager Hovedöen.[9] I desember 1943 rekvirerte de båthuset og restauranten til Revierhavnens baatforening og brukte dette som offisersmesse. Nærmest ruinene ble sletta ble planert til idrettsplass og den brakken rett nord for ruinene som fortsatt står var offisersmesse. Tilsammen hadde tyskerne 11 store brakker som hadde plass til mer enn 1 000 soldater. I tillegg hadde de et sprengstofflager og feltsykehus med 100 senger.

Statens interneringsleir for kvinner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya

Etter krigen ble brakkeleiren først brukt som interneringsleir for kvinner som hadde hatt forbindelse med fienden, kalt Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya.[10][11] Leiren ble opprettet 1. oktober 1945, etter at kvinnene hadde vært internert i en midlertidig leir på Ljanskollen.[12] Formålet med interneringen var offisielt ikke straff eller varetekt, men ble framstilt for å beskytte norske menn mot kjønnssykdommer.[13] Imidlertid omtalte også rikspolitisjef Andreas Aulie leiren som en «fangeleir».[14] Selv den provisoriske anordningen [15] som hjemlet interneringen uten domstolsbehandling inneholder en avslørende skrivefeil i § 6 hvor interneringen omtales som «fengslingen».[16]

I alt 1100 såkalte «tyskertøser» internert på Hovedøya.[17] Minst 16 barn, som ikke kunne bli ivaretatt hos andre familiemedlemmer, satt internert sammen med mødrene sine.[12]

Da sosialminister Sven Oftedal besøkte leiren våren 1946, besluttet han at leiren umiddelbart skulle stenges, da assosiasjonene til de konsentrasjonsleirene han selv hadde sittet i under krigen ble for sterke.[18]

Nødboliger[rediger | rediger kilde]

Senere ble brakkene brukt som midlertidige boliger for å avhjelpe bolignøden. Frem til sommeren 1964 bodde det 150 familier med statsansatte på øya. Bl.a ansatte i Televerket, Postverket og Forsvaret. De fleste flyttet derfra i 1963 og 1964 til bl.a Linderud hvor Statstjenestemennenes Boligbyggelag hadde bygget ca 600 nye leiligheter. Det var både butikk og postkontor i brakka nærmest klosterruinene (den eneste som fortsatt står), og i Lavetthuset var det søndagsskole. Folkeskole måtte man gå for eksempel på Ruseløkka skole i Vika.

Senere bruk[rediger | rediger kilde]

Da Oslo kommune overtok øya fra staten ble brakkebyen med unntak av offisersmessen (Klosterkroa) revet, men de siste fastboende flyttet ikke før midten av seksti tallet. Oslo byantikvar brukte i flere år Lavetthuset i forbindelse med produksjon og visning av Oslomodellen. Etter at modellen ble flyttet til bedre egnede lokaler på Akershus festning sto tomt i 15 år, fram til 2006.

Fra 2006 er det igjen drift i Lavetthuset. I andre etasje finnes nå Hovedøya Klosterbibliotek, og fem atelier for billedkunstnere. Fra 2008 åpnet kunstnerkollektivet i Lavetthuset et eget galleri,[19], i andre etg. og Kunstverket galleri åpnet en filial i Hovedøya kunstsal i underetasjen. Begge galleriene har stort sett utstillinger og arrangementer på sommerstid.

Rekreasjon[rediger | rediger kilde]

Hovedøya, 2005

Øya har alltid vært et populært rekreasjonsområde for hovedstadens innbyggere, sommer som vinter. Allerede i 1914 ble det første offentlige bad anlagt. I bukten mot sør ble det bygd et stort badeanlegg i 1924. Badet ble stengt av helsemyndighetene i 1951 på grunn av den tiltakende vannforurensningen på den tiden. I løpet av de 37 årene badet var åpent hadde det over 8 millioner besøk. Rester av fundamenteringen er fortsatt synlig. Senere har rensingen av kloakken fra byen medført at Hovedøya igjen er blitt et meget populært fritids- og friluftsområde. Sjøbunnen rundt øya ble i 2008 mudret som en del av Oslo kommunes miljøprosjekt.[20]

I bukta på nord/østsiden ligger det en båthavn hvor flere av byens båtforeninger holder til. Ved Munkebryggen ligger også Lavetthuset. Det går båt fra Rådhusbrygge 4 (før 21. mars 2015 gikk båtene fra Vippetangen) til øya.

Militært folkemuseum

Hovedøya har blitt kalt ”militært folkemuseum”

av historieformidleren Leif

Gjerland. På Hovedøya står mange hus

som minner etter den lange tiden Forsvaret

disponerte øya. Allerede tidlig på

1700-tallet holdt de bombeøvelser på

øya. Forsvaret disponerte øya fram til

1939, og en konsekvens av Forsvarets

nærvær var at øya var lite tilgjengelig for

folk flest. Her var det forbudt å gå i land.

Ved ferga støter du på den første militære

bygningen. Dette er Lavetthuset fra

1847–48, som var lagerhus for blant annet

lavetter, dvs. understellet til kanoner.

Etter andre verdenskrig ble Lavetthuset

gjort om til leiligheter for bostedsløse.

I 2008 ble Lavetthuset åpnet for publikum,

og bygningen huser nå atelier,

kunstutstillinger og et ”klosterbibliotek”.

Ski psverft, sjøvett og båter

På 1600-tallet lå det et stort skipsverft på

Hovedøya. Dette til tross for at øya ikke

hadde tømmer, og alt tømmeret måtte

fraktes med båt fra fastlandet. Verftet

bygde noen av Danmark-Norges største

skip, blant annet skipet Hannibal med

hele 60 kanoner og Sophie Amalie, verdens

største fartøy på den tiden. Skipsverftet

lå innerst i bukta.

Om det ikke bygges båter i bukta lenger,

pusses det i alle fall båter og undervises

i sjøvett. Oslo sjøskole, som underviser

ungdom i sjøvett, ligger i bukta. Det gjør

også fire båtforeninger, inkludert landets

eldste båtforening, Revierhavnens Baatforening,

som ble stiftet i 1853. Alt i 1905

fikk Revierhavnens Baatforening fast tilhold

her, og flere båtforeninger fulgte etter

i 1963, da Akerselvas utløp ble lagt under

lokk. Det var Revierhavnens Baatforening

som fikk i stand den første fergeforbindelsen

for Hovedøya i 1906. Den gangen

var Hovedøya lukket for allmennheten, og

fergeforbindelsen gjaldt bare militært personell

og medlemmer av båtforeningen.

Klosterruinene

I 1147 gikk en gruppe munker ledet av

abbed Philippus i land på Hovedøya.

Munkene kom fra et kloster i Kirkstead

i England og tilhørte cistercienserordenen.

Da munkene kom til Hovedøya, sto det

allerede en kirke der, St. Edmundskirken,

som man ikke vet hvem som bygde. Ved

siden av kirken bygde munkene et stort

kloster, og byggearbeidet foregikk i flere

hundre år. Klosterruinene vi ser i dag, er

restene etter deres byggverk. Klosteret

mottok mange gaver i form av eiendommer,

slik at munkene etter hvert ble store

jordeiere. De eide blant annet gårdene

Frogner, Bygdøy og Bogstad. De som leide

munkenes eiendommer måtte betale

jordleie i form av kjøtt, korn og andre

naturalier, og munkene kunne leve godt

av inntektene fra jordleien. Munkenes

makt endte brutalt da klosteret ble plyndret

i 1532 av høvedsmannen på Akershus,

Mogens Gyldenstierne. Nå overtok

Kongen klosterets eiendommer. Hundre

år senere ble stein fra klosteret brukt til å

bygge deler av Akershus festning.

P orthuset og kvinnene

Klosteret var et selvforsynt samfunn, med

eget sykehus og kirkegård. Kirkegården lå

sannsynligvis der Klosterkroa står i dag.

Like sør for klosterruinen finnes en mindre

ruin av en bygning som opprinnelig har

vært et porthus. Det var vanlig at klostre

hadde et porthus, og på Hovedøya finner

vi Norges eneste bevarte ruin etter et

porthus. Alle som skulle besøke klosteret,

måtte gjennom porthuset. Det var ikke

noen selvfølge å komme inn – og kvinner

hadde ingen adgang i klosteret. Dette

forbudet ble uttrykt slik av cistercienseren

Walter Daniel: «Kvinner, hauker og hunder

(unntatt de som er raske til å bjeffe og

brukes til å holde tyver unna hus) kommer

ikke innenfor klosterets porter.» Nå var

nok ikke Walter Daniel helt representativ

for alle cisterciensermunker, men faktum

var at kvinner ikke kunne besøke klosteret,

unntatt de første åtte dagene etter at

en ny klosterkirke var innviet.

De tause og hvitkledde munkene

Cisterciensermunkene levde et enkelt

liv med mye bønn og stillhet. Deres

slagord var ”Bønn og arbeid” eller på

latin ”Ora et labora”. Arbeid var hellig,

og et munkeordtak sa at man kunne se

på en bror (munk) hvordan han ba ut fra

hvordan han feiet klostergården.

Dagen startet tidlig med første gudstjeneste

klokka to om natta, og hele

åtte ganger om dagen skulle man be.

Munkene mente at stillhet var viktig

– da unngikk man synd. De kommuniserte

helst ved hjelp av tegnspråk. Hvis

man absolutt måtte snakke sammen,

skulle man gjøre det uten at andre

hørte det.

Likevel var det lyder fra klosteret, særlig

klokkekiming og sang. Hver gang det

var bønne- eller spisetid, ringte det en

klokke. Det å synge salmer var viktig,

for det var en av mange måter å komme

nær Gud på. En annen måte å komme

nær Gud på var ved å lese. De leste ikke

nødvendigvis for å få kunnskap, men for

å ”ta til seg teksten” og bli forandret!

Bøkene var håndskrevne og laget av

dyrehud, siden papir ennå ikke var

vanlig i Europa på den tiden. Hele 250

sauer måtte til for å lage de største

biblene, og munkene brukte blekk fra

gallevepsen.

Nykommeren (novisen) måtte kvitte seg

med sine eiendeler og sitt slektsnavn.

Etter ett års prøvetid kunne novisen bli

”korbror”, noe som ble markert ved at

håret på toppen av hodet ble barbert

bort.

Helt utenfor munkeordenen sto lekbrødrene

– som utførte det tyngste

kroppsarbeidet. Lekbrødrene hadde

sin egen sovesal, og de fikk ikke lese

bøker. Lekbrødrene gikk i brune kapper,

mens munkene gikk i hvite. Så ble også

cisterciensermunkene kalt ”de hvite

munkene” på grunn av klærne som

skulle være i ufarget ull.

Kilde: Klostrene ved verdens ende av Karl

Gervin

Revierhavnens Baatforening har holdt til på Hovedøya siden 1905. Foto: Espen Bratlie.

Både klosterruinene og kulturmiljøet rundt er fredet. Foto: Espen Bratlie.

12 13

De fortapte pikers øy

Etter 1914 inntok Gardekompaniet

Hovedøya og holdt rekruttskole der hver

sommer til 1939. Den store sletta midt på

øya brukte Garden som ekserserplass.

De etterlot seg brakker, som ble overtatt

av tyskerne under andre verdenskrig.

Tyskerne bygde enda flere brakker, og

ved krigens slutt sto det igjen en stor

brakkeby på sletta.

I juni 1945 tvangsflyttet staten tyskerjenter

– kvinner som hadde hatt forhold

til tyske soldater – inn i brakkene. Leiren,

med det offisielle navnet Statens interneringsleir

for kvinner, skulle forhindre spredning

av kjønnssykdommer, men ble også

en mulighet for å internere kvinner som

levde et «forargelig liv», og som «utfordret

den alminnelige opinion». Slik begrunnet

helsemyndighetene og politiet interneringen

da de ble utspurt av VG i en artikkel

fra 18.10.1945.

Nasjonal Samling hadde under andre

verdenskrig ført registre over kvinner med

kjønnssykdommer, og etter krigen overtok

helsemyndighetene disse registrene. For

å bli internert på Hovedøya var det nok

å stå oppført i registeret – eller at noen

pekte en ut som ”tyskertøs”. På Hovedøya

ble over 1100 kvinner internert i måneder

uten lov og dom. I en artikkel fra 1945

omtalte Aftenposten de internerte som

«den største fare for samfunnet», og på

folkemunne ble øya kalt ”De fortapte

pikers øy”.

Kvinner fra hele landet ble internert på

Hovedøya. De fleste var ungjenter. Mange

var mødre. Et mindretall av de internerte

hadde kjønnssykdommer. I tillegg til

behandling måtte de internerte kvinnene

arbeide. De raket løv, stelte planter og

pakket rottegift. Ifølge forfatteren av boka

Tyskerjentene var Norge det eneste

landet som internerte tyskerjenter i

egne leire. Med over 1000 plasser var

Hovedøya landets største interneringsleir

for tyskerjenter.

En aprildag i 1946 ble leiren lagt ned, og

kvinnene ble satt i land på Vippetangen

etter å ha signert en erklæring der de

samtykket til ikke å «[...] vise meg på

offentlige steder sammen med uniformerte

eller utlendinger.» Men reisen for tyskerjentene

var ikke slutt ennå; mange av dem

ble deportert til Tyskland etter krigen.

Klosterkroa kafé

Etter andre verdenskrig var det stor boligog

ressursmangel i Oslo, og flere familier

flyttet inn i tyskerbrakkene og andre bygninger

på Hovedøya. Mange av familiene

var norske befalsfamilier. Rundt 150 familier

bodde på øya i 1950-årene, og tyskernes

offiserbrakke ble gjort om til butikk

og postkontor. De siste brakkene ble revet

i 1960-årene, men noen fikk nytt liv: Friområdenes

Fagforening (tidligere Badefunksjonærenes

forening), som holdt til

på Hovedøya, fikk noen brakker som de

satte opp igjen på Håøya som feriehjem

for medlemmene sine. Offiserbrakka,

derimot, ble stående på Hovedøya og er

det vi i dag kjenner som Klosterkroa kafé.

De siste familiene flyttet ikke fra øya før i

1970.

Hovedøya i populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Hovedøya er kjent fra Kari Diesens sang «Det hender så mangt på Hovedøen» fra 1957, skrevet av Vilhelm Dybwad for sin ektefelle Bokken Lasson for en tidligere oppsetning på Chat Noir, etter en melodi av den danske komponisten Willy Kierulff.[21]

Se også[rediger | rediger kilde]

Verneområder i Oslo

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ Hovedøya landskapsvernområde i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
^ Hovedøya landskapsvernområde med plantelivsfredning i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
^ Østre Hovedøya naturreservat i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
^ Vestre Hovedøya naturreservati Miljødirektoratets nettsted Naturbase
^ a b c d Oslo byleksikon, «Hovedøya», side 264
^ «Skipsverft» på hovedoya.no
^ Larsen, Hjalmar T. (1939). «Øyer og strender i Oslofjorden». Oslo-fjorden - Oslo-marka (norsk). III. Oslo: Blix Forlag. s. 58.
^ Oslo byleksikon, «Lasarettet», side 329
^ Filmavisen 27. oktober 1941: «Admiral Böhm på besøk i Oslo» (på Blücherlager på Hovedøya)
^ Terje Andreas Pedersen: Vi kalte dem tyskertøser, side 11, Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag, 2012, ISBN 978-82-304-0086-9
^ I tillegg var det en større leir på Hovelsåsen utenfor Kongsvinger, med 450 internerte
^ a b Pedersen, side 89
^ Pedersen, side 8-9
^ rikspolitisjef Andreas Aulie i artikkelen «Spørsmålet om sikringstiltak overfor tyskerjentene», i Rettsoppgjørets kriminalpolitiske og sosiale problemer, Den norske kriminalistforenings publikasjoner, nr 1, Oslo 1946
^ Provisorisk anordning av 26. februar 1943, om polititjenesten i Norge under krig
^ Pedersen, side 94
^ Helle Jørgensen; Norske kvinner og tyske soldater. Masteroppgave, 2006, Universitetet i Tromsø.
^ Pedersen, side 90-91.
^ Ganggalleriet
^ Ren Oslofjord
^ Visearkivaren

Kilder[rediger | rediger kilde]

Osloøyene på internett
Om Cistercienerne og Philippus fra nettstedet Arkadia.no
Gjerland, Leif: Oslos Øyrike før og nå, Aschehoug 2006, ISBN 82-03-23345-7
Forvaltningsplan for Hovedøya, 2007. Fylkesmannen i Oslo og Akershus' hjemmeside. Selve planen (pdf, 180 sider) inneholder et stort tilfang av kunnskap om naturforhold, kulturhistorie og skjøtsel av øya (lest 14. april 2008)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Hovedøya – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Internettside om Hovedøya (privat)
Bymiljøetatens badeinfo (kommunal)
Kongen som angrep Oslo fra Hovedøya

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Oskar Garstein: Mariu-klaustr i Høfudey: Cistercienserklostret på Hovedøya vigslet til Den hellige Jomfru Maria og til martyrkongen St. Edmund av East Anglia i England, Oslo:Oslo Katedralskole, 1990
L. Mydland: Natur i kulturen – kultur i naturen. Fortidsvern nr. 4. 1995
Gjestland, T., og Gundersen, T., Tyskertøser på Hovedøya, St. Hallvard 2/1999. s.5-19

[skjul]Øyer i Oslo kommuneØyer i innsjøer er ikke medregnet.

Bleikøya · Bygdøy (halvøy) · Daggerskjær · Dronningen · Galteskjær · Gressholmen · Heggholmen · Herbern · Hertugskjær · Hovedøya · Kaffiskjæret · Kavringen · Killingen · Kongen · Lindøya · Malmøya · Malmøykalven · Nakkholmen · Ormøya · Padda ·Rambergøya · Selskjær · Sjursøya (halvøy) · Ulvøya