Son kalles Norges «nordligste sørlandsby». Det er lett å forstå. Små hvite trehus i kronglete gater er et karakteristisk trekk for denne kystperlen som ligger langs Oslofjordens solside. I tillegg til idyll byr Son også på mye historie og spennende kystkultur. Visste du at hele Oslofjorden en gang var oppkalt etter lille Son?
Alle foto: © Eirik Dahl - Visit Oslofjorden
Son er et tettbebygd sted ved Oslofjorden i den sørlige delen av Vestby kommune i Akershus. Det er særlig kjent for sin gamle bebyggelse fra hollendertiden, med trehus og trange smug som gir et særpreg som man gjerne forbinder med byer langs kysten av Sørlandet. Det er også en populær småbåthavn. Derfor er det vel bare naturlig at hyttegjester, båtfolk og andre ferierende mangedobler folketallet i Son i fellesferien.
Statistisk sentralbyrå regner fra 2007 at Son ikke lenger er et eget tettsted, fordi det nå er sammenhengende tettbebyggelse fra byen Moss i nabofylket Østfold.
I Son sentrum bor det omkring 1 000 og medregnet boligområdene rundt om lag 6 000 innbyggere. Son er en del av regionene Follo og Mosseregionen som igjen er deler av Stor-Osloregionen.
Paradoksalt nok var dårlig økonomi grunnen til at Son er et av Oslofjordens best bevarte tettsteder. Man hadde tidligere rett og slett ikke råd til å rive de gamle trehusene. Og godt er det. I dag er 200 hus registrert som verneverdige.
ANNONSE / EGENREKLAME
Praktverket om Oslofjorden
De 336 sidene er fullspekket med bilder, kart og nyttig informasjon om attraksjoner, aktiviteter i og langs denne unike fjorden, og er uvurderlig hvis du skal planlegge et besøk ved Oslofjorden.
Bygninger
Langs havnen ligger tre gamle handelshus. Ett av dem er Thornegården fra 1640, og det er Oslofjordens nest eldste bygning med en arkitektur preget av både renessanse og barokk. Går man inn i bakgården ser man at det er et bindingsverkshus, tydelig påvirket av nederlendernes stil.
Hovedinngangen til Thornegården
Rusler du langs Strandgaten finner du eksentriske kunstnerhus og lille Skaugum. Sistnevnte hus sies å være en minikopi av Skaugum før brannen. Spinnerigården, Stoltenberggården og Wollegården, alle fra 1700-tallet, er andre fredede bygninger som vitner om velstand i Sons storhetstid. Man kan også beundre fantasifull ombygging av gamle utedoer og fjøs.
Det er lett å forstå at havnen i Son er blant Norges mest populære for fritidsbåter og seilbåter.
Son kystkultursenter
Nede ved havnen finner du Son Kystkultursenter spredt i flere bygninger. Her kan du besøke et gammelt fiskerhus og blant annet lære om tro og overtro blant fiskere. Kystkultursenteret har også smiebygning, strandsitterbolig, museumsbrygge for eldre trebåter og slipp.
Jostushuset forteller historien om et fiskerhjem. Gjennom sommersesongen er det en rekke aktiviteter for små og store, blant annet onsdagsforedrag med ulike temaer. Pass på å få sett den bevarte smia fra Sons gamle båtbyggeri og spøytehuset til Soon Brandvæsen. I smia har en lokal gullsmed åpnet verksted.
Kystkultursenteret forvalter også en garntørke. En av de få gjenværende i fjorden. I tillegg til museumsutstillingen er det også aktiviteter knyttet til senteret på sommertid. Son Kystkultursenter har som mål å formidle kunnskap om og utvikle kystkultur.
Blant båtfolket er Son en yndet havn og et naturlig stoppested. I Norge finnes det nesten en halv million fritidsbåter og ingen land i verden har flere båter per innbygger. I havna i Son finnes det over 1000 båter av ulik type og størrelser, og det er i tillegg svært mange gjesteplasser her. Havnen utgjør med andre ord en stor del av Son.
Attraktiv havn
Soon Seilforening har lenge hevdet seg som en av Oslofjordens mest aktive seilforeninger, og ble landskjent etter at Siren Sundby tok gull i Europajolle i Sommer-OL 2004. Son småbåthavn ble også brukt som innspillingssted til TV-serien Båtliv som gikk på NRK i 2003. Noe som gjør at havnen i Son er en av de mest attraktive havnene i Oslofjorden er at havnen er relativt dyp (Oslofjordens dypeste havn), noe som gjør det lett å ta store seilbåter helt inn til bryggen i sentrum.
Ut på byen i Son
Skal du gå ut for å spise, er Son definitivt stedet. Son har flere restauranter og spisesteder, gallerier og forretninger.
I den flotte hagen til Hagestua, og Galleri Soon kan du nyte gode drikker med utsikt ned til folkevrimmelen på bryggepromenaden. På kveldstid er det ofte en DJ her som sørger for avslappet stemning med melodier i «chill out» kategorien.
Fra mitt opphold i Son i fjor sommer i forbindelse med bakgrunnsmateriale til denne artikkelen husker jeg nå fremdeles 10 måneder senere at jeg skulle huske å minne meg selv på å anbefale Son Kro i denne artikkelen. Når en restaurant byr på det beste av hyggelig service og matopplevelser du kan tenke deg er det bare rett og riktig å gi Son Kro en stor honnør. Det ekstra hyggelig når mat og service er topp, nøyaktig slik det var denne varme sommerkvelden på terrassen til Son Kro.
Son Restaurantguide
Featured
Kunstnerne elsker Son
Tidlig i det 20. århundre ble Son en kunstnerby. Kjente personer som Nils Kjær, Ludvig Karsten, Herman Wildenvey, RonaldFangen og den eksentriske maleren Karl Dørnberger er blant de som bosatte seg der. Også i dag bor en rekke kjente kunstnere i Son, og det er flere gallerier der.
Badegjestenes paradis
Son er et paradis for de som elsker strandlivet. Son badestrand ligger 200 meter fra Son Torg og har en liten strand, svaberg, stupebrett, badetrapper og kiosk.
Brevikbukta ligger i et særdeles flott friluftsområde syd for spahotellet. Her er det sør- og vestvendte svaberg, ypperlig for solbading, sandvolleyballbane, parkeringsplasser og toaletter. Nordre Sauholmen er en utfartsholme (øyen som ligger i sundet utenfor spahotellet) med barnevennlige sandstrender.
Nordre Sauholmen har mange fine svaberg og det er flotte fiskemuligheter her. Kaster du ut snøret, «risikerer» du at en fjordmakrell eller en hvitting biter på. På øya finnes flere godt bevarte sjøboder og et gammelt barkekaranlegg for preparering av fiskegarn. Gode ankringsmuligheter (ingen offentlig brygge) og det kan gjøres landfortøyning på vest og østsiden av øya.
Ut på tur i Son
Fra Son kan du med leid hest og vogn eller med robåt ta turen til det gamle ladestedet Hølen. Denne turen går for å være en virkelig eksotisk opplevelse. Kystkultursti går til Hølen og Vardeåsen med utsikt over fjorden fra Oscarsborg til Færder fyr og fire fylker.
Museet Hallanderiet – sjarmerende museum, landhandel og kafé inntil nylig. Museet ble stengt på nyåret 2019. Vi håper det i fremtiden vil bli gjenåpnet igjen.
Nord for Son ligger friområdet Kjøvangen, med en liten steinstrand, svaberg, gressarealer og en brygge med fiskemuligheter. Mye brukt av lokalbefolkningen. På området ligger en bronsealdergravhaug. Kjøvangen er et flott turområde; gå forbi isdammen Stamnestjernet og helt opp til toppen av Vardeåsen. Her har man utsikt fra Drøbak i nord til Bolærne i sør.
Etter at du har passert golfbanen når du er på vei til Kjøvangen så går du igjennom en av de aller vakreste alleer i regionen. Fotturen til Kjøvangen er alene verdt opplevelsen av denne frodige alleen. Besøk den når den er på sitt alle vakreste i slutten av mai og begynnelsen av juni.
Englebyen
Drøbak har nissene, Son har englene. Det er ikke bare om sommeren Son syder av aktivitet. Lucia-toget 13. desember er et av de største evenementene i Son i en spennende adventstid spekket med aktiviteter. Sommerstedet Son byr på masse kos for hele familien rundt havneområdet - også om vinteren: Kafeer og restauranter stiller med jule- og englemenyer. Hva med å legge julehandelen i Son? Engler i alle former og fasonger pryder gater, torv, butikker, og restauranter.
Navnet Englebyen har sitt grunnlag i Galleri Soons årlige engleutstilling som eieren Marianne Helle, startet for cirka 17 år siden. En utstilling med engler i alle varianter, både søte, små, store og karakterfulle engler. Når du nå kommer til Son om vinteren vil du bli møtt av engler med lys og levende lyslykter utenfor butikker og kafeer. Utrolig stemningsfullt!
KYSTKULTURHISTORIE <> INDUSTRISAMFUNN
HISTORIE
Son er et gammelt ladested ved Oslofjorden, mellom Hvitsten og Moss. Stedet hadde 586 inbyggere i 1920. Son ble benyttet som havn for Chistiania når de indre delene av fjorden var islagt. Storhetstiden til Son som handelssted og skipshavn startet omkring 1550. Først gjennom eksport av trelast og helt frem til 1900 ble det eksportert store mengder trematerialer fra Son, særlig til England, Nederland og Danmark. På gamle hollandske kart står Zoon Water som navn på Oslofjorden (les mer nedenfor). Skipsredere etablerte seg i Son. Samtidig ble det bygget mange forretninger; trelasthandel, tobakkspinneri og brennevinsbrenneri. Alt bidro til at Son blomstret på slutten av 1700-tallet.
Stedet var viktig tømmerhavn allerede under Hollendertiden fra slutten av 1500-tallet til et stykke inn i det 17. århundre. Ladestedet fikk tollrettigheter i 1604. Tollinntektene ble store, og Tønsberg, Fredrikstad og senere også Moss forsøkte å få lagt Son under seg. I 1670-årene hadde Son dobbelt så høye tollinntekter som Moss. Befolkningstallet økte naturlig nok også i takt med velstanden. Flere av bygningene i sentrum er fra storhetstiden som fulgte, blant annet murbygningen Thornegården fra 1641 og tømmerbygningene Stoltenberggården og Spinnerigården. Sistnevnte har sitt navn fra Ove Meyers Tobaksspinderi, som holdt til der fra før 1750. Veksten i Son stagnerte etter 1720, da Moss ble kjøpstad. I Moss fikk man fløtet tømmer ned fra et langt større område rundt Vannsjø, og kunne derfor tilby noe bedre vilkår.
På siste halvdel av 1800-tallet var også eksport av is en viktig handelsvare for Son. På 1800-tallet fikk Son sin egen seilskipsflåte, og i 1890-årene var 23 skip hjemmehørende her. I 1905 var det imidlertid helt slutt med Son som hjem for stolte seilskuter. At Son Seilforening i dag er en av Oslofjordens mest aktive er en slags maritim fortsettelse av historien.
Zoon, Zoen, Soon eller Son?
Visste du at hele Oslofjorden en gang var oppkalt etter lille Son? De første kartene over norske kystfarvann er av hollandsk opprinnelse. Det var flere årsaker til det. For det første var hollenderne dyktige karttegnere, dessuten importerte de store mengder trelast fra Norge med egne fartøyer. Et av de kartene som er bevart fra denne tiden er tegnet av Lucas Janszon Waghenaer fra Enkhuizen. Det er gjengitt i «Spiegel der Zeevaerdt», et sjøatlas som ble utgitt i 1583. Kartet er i liten målestokk og dekker kysten fra Merdø via «Zoen Water» til Uddevalla. Zoen Water var hollenderenes navn på Oslofjorden. Den var antagelig oppkalt etter Son som var en viktig trelasthavn. Lucas Janszons kart gir et grovt forenklet bilde av farvannet og tar bare med seg de største øyene og fjordarmene.
Navnet Son er ikke sikkert forklart i stednavnforskningen. En rådende oppfatning er at det har en elvetilknytning. Navnet antas da å komme fra elven Såna som løper gjennom nabosognet Såner, så til Hølen og videre til Son og ut i Sonskilen som Hølenselva. Navnet har vært knyttet til verbet så, brukt om fiskens gyting, og da i betydningen «gyteelv». Det har også vært knyttet til verbet svona, å svinne inn, minke, slik at betydningen blir «elva som minker sterkt i tørketid». Tidligere i historien ble det blant annet også skrevet Soon, Zoen, Zoon og Sogn. Sistnevnte skrivemåte regnes for å være basert på en misoppfatning om at navnet kom fra ordet sogn; den ser ikke ut til å ha blitt brukt lokalt. Son ble offisiell skrivemåte i 1891. Før det ser Soon ut til å ha vært mest brukt. Flere bedrifter i Son bruker skrivemåten Soon om de har stedet som en del av firmanavnet.
Geografi
Det tidligere ladestedet Son ligger ved Oslofjorden, og fjordarmen Sonsbukta, lokalt kjent som Sonskilen, er fjordens dypeste naturlige havn. Son ligger i Vestby kommune i Akershus fylke, ca. 50 kilometer fra Oslo, og grenser mot Moss og Østfold fylke i sør, og mot tettstedet Hølen i nord. Son sentrum ligger nede ved sjøen, med resten av stedet i en bratt helling bak.
Utenfor Son ligger det fire øyer som tilhører Vestby kommune. Den største er Gjøva, mens de mindre tre går under fellesnavnet Sauholmene; disse ligger bare omkring 50 meter fra fastlandet. Lokalt omtales den største av de tre som Sauholmen.
Det er to større tjern i Son: Kolåstjernet nordvest for sentrum, mot Erikstadbygda, og Breviktjernet på Store Brevik. Det ble tidligere drevet is fra begge tjern på vinterstid, og nær begge steder er det veinavn som minner om ishusene som lå nede ved sjøen. Der tok skip inn is for å bevare proviant og forgjengelige handelsvarer. Det har også vært uttak av torv fra myrer både ved Kolås og på Brevik.
Grunnfjellet i Vestby kommune er rester av en fjellkjede som lå i området for én til to milliarder år siden. Den viktigste bergarten er gneis, og typen som finnes i kommunen kalles Vestby-gneis. Den er svært varierende i karakter, med innslag av kvarts, feltspat og glimmer. I Son-området kan man flere steder se mineralganger i grunnfjellet der dette ligger åpent i dagen. På sjøbunnen utenfor Son finnes det silurkalk.
Bildet ovenfor: Son var utskipingshavn for tømmer som ble fløtet på den nedre delen av elven Såna, som på strekningen fra Hølen heter Hølenselva.
I tillegg til selve tettstedet omfatter Son fire boligområder: Deør Skog, Store Brevik, Øståsen og Strømbråten, samt mindre befolkningskonsentrasjoner. På grunn av fortetting er det kontinuerlig bebyggelse det meste av veien mellom det som tidligere var atskilte boligområder. De fleste av de omkring 5 500 innbyggerne som sokner til postadresse 1555 Son er fordelt på boligområdene; i sentrum og sentrumsnære strøk bor det færre enn 1 000 personer.
I utkantene av Son er det også noen eldre hytteområder, med priser på linje med Sørlandet der det er strandtomt. Det er restriksjoner på bygging i strandsonen.
W. Peters' «Stormangrep på en fiskerlandsby», malt i 1895 mens kunstneren bodde i Son.
Transport - buss, båt, bil, ferge, og tog
Son er endepunkt for riksvei 151, som går til Hobøl. Omkring tre kilometer øst for sentrum går europavei 6, med avkjørsel i Sonsveienkrysset. Det er lagt en ringvei utenom sentrum, for å minske trafikkmengden i de trange gatene. Flere hus i sentrum har montert såkalte «anstøtssteiner». Mens dette i nyere tid er et ord som mest brukes i overført betydning, har steinene i Son sin opprinnelige funksjon; det går sjelden en vinter uten at en bil eller buss treffer et hushjørne, og steinene tar av for det verste.
Sonsveien holdeplass ligger ved E6, og er en holdeplass på Østfoldbanen for NSBs lokaltog L21 mellom Moss og Stabekk via Oslo S, som har timesavganger. Sonsveien ligger drøyt 49 km fra Oslo S.
Ruter står for ruteplanleggingen og ansvaret for busskjøringen i Son, som driftes av det lokale busselskapet Schaus buss. Det opereres med to linjer som kjører timesavganger på linjene 540 Moss - Son - Sonsveien, og 545 Son - Hølen - Vestby.
Den gamle veien mellom Son og Hølen langs elven har blitt opprustet. Motorisert transport er bare tillatt omkring to tredjedeler av veien, og da kun kjøring til eiendommene. Resten brukes som gang- og sykkelsti, men åpnes også for hestekjerrer på sommeren.
I sommersesongen kjøres det i tillegg ferje mellom Oslo og Son.
“Stedets miljø med 1700-talls arkitektur, og omkringliggende bebyggelse med trehus fra svunnen tid, og en fortryllende skjærgård og natur er med på å gjøre denne fjordlandsbyen til en av de vakreste stedene langs Oslofjorden.”
