Sei (Pollachius virens) er en fisk i torskefamilien. Den kan bli opptil 120 cm lang og veie over 20 kg. Sei kan gi de helt store sportsfiskeopplevelser når sjøen koker av hissig sei som jager krill og rauåte på overflaten. Har man stått i et slikt inferno og fisket småsei, har man et minne for livet. Når det er sagt, så er jo også dette et stort irritasjonsmoment når man endlig har fått kommet seg ut på fisketur og ender opp med å dra inn småfisk på småfisk, sluken rekker ikke å synke før en nok en smårolling biter på, og havets konger og dronninger der ute enser ikke din fristende sluk.
Sei forveksles ofte med Lyr, men den store forskjellen er at seien er svartere og sølvaktig i fargetoningen, mens lyren er lysere og litt mer brun. Sei er også gjerne litt fetere og fyldigere i smaken, og er en sv’rt viktig matressurs.
Buken og sidene er sølvgrå, mens ryggen er mørkere. Bare ungfiskene har en kort skjeggtråd. På Vestlandet refereres sei til etter størrelse, hvor småsei kalles mort eller pale-mort. Mellomstore kalles pale, mens det er bare «pale» av betydelig størrelse som kalles sei (dvs. 3–4 kg og oppover). Tilsvarende sier man småsei, stabbsei og storsei andre steder i landet, blant annet i Nord-Norge.
Sei holder sammen i stimer. Den foretrekker mer saltholdig vann enn andre arter i torskefamilien som for eksempel torsk og er derfor lite vanlig i farvann som for eksempel Østersjøen. Det er rike forekomster av sei i det nordlige Atlanterhavet fra Barentshavet i nord, langs hele kysten i Norge og til Biskayabukta i sør. Den gyter i særlig stort antall utenfor Vestlandet, i nordlige Nordsjøen og utenfor Shetland, Færøyene og Island.
Sei holder seg ofte i øvre vannlag, hvor den jager sild, fiskeyngel, krill og rødåte.
Seien er i dag en populær sportsfisk og en av våre viktigste matfisker.
Tradisjonelt har sei blitt foredlet til såkalt gammelsei, som i dag forhandles som tradisjonsfisk.
Kilde: Wikipedia
