Rådhuset
Oslo rådhus er en kommunal bygning i Oslo som huser bystyret, byrådet og visse andre kommunale organer. Dagens rådhus ble oppført 1931–50 etter tegninger av arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson. Rådhuset ligger i Oslo sentrum på nordsiden av Pipervika, det vil si ut mot Rådhusplassen, rådhusbryggene og honnørbryggen ved Oslofjorden. Foran Rådhuset ligger Fridtjof Nansens plass, langs vestveggen ligger Kronprinsesse Märthas plass (Rådhushagen).
Rådhuset er bygget i rød teglstein med to tårn på henholdsvis 63 og 66 meter. Teglsteinen fikk et større format enn det vanlige i Norge siden ca. 1840, med dimensjoner omtrent som tegl fra middelalderen. «Rådhustegl» som målte ca. 27,5 x 13 x 8,5 cm ble produsert ved Hovin Teglverk i Oslo.[1] Det østre tårnet har et klokkespill med 49 klokker. En rekke arrangementer og seremonier finner sted i rådhuset. Den ene begivenheten som er sikret internasjonalt mediafokus hvert år, er utdelingen av Nobels fredspris.
Innhold
Tidligere rådhus[rediger | rediger kilde]
Middelalderbyens rådhus[rediger | rediger kilde]
I tidlig middelalder ser det ut til at ulike bygårder i det gamle Oslo har skiftet på å ha rådhusfunksjonen. Det er mye som tyder på at f.eks. bygården Kyrningen ved Klemmetskirka) fungerte som rådhus i en periode. På et visst tidspunkt fikk imidlertid Gamlebyen eget rådhus ved Oslo torg. En kuriositet er det at Gamlebyens rådhus ifølge kildene har hatt åpen vinkjeller til glede for byens befolkning. Middelalderhistoriker Tore Vigerust refererer fra Norske Rigs-Registranter III, 1588-1602 (1865):
Paul Hvitfeldt til Snidstrup, stattholder i Norge, hadde 1577 St. Johannis Baptistæ dag (24.6) bevilget ærlig og velforstandig mann Michel von Thin, borger i Oslo, å holde en åpen vinkjeller under den nye rådstuen som senest ble oppbygd ... og lage to kamre der som fremmede og innvånere som besøker vinkjelleren kan ha værelser i. Dette skulle Michel von Thin ha fritt i 10 år og deretter gi Oslo by 10 daler. Bevilgningen ble fornyet av Axel Gyldenstjerne 6.5 1595 for Erik Olafssøn, borgemester, Michel von Thin og Nils Christenssøn, medbrødre. ... 1596 27.2 Erik Olafssøn, borgemester i Oslo, samt hans medbrødre fikk K Ms bevilling til å holde en åpen vinkjeller i Oslo.[2]
I 1300-tallskildene heter det Rådhus, Rådmannhus el.l.. Fra 1400-tallet og utover heter det Rådstue el.l..[3]
Christianias rådhus[rediger | rediger kilde]
Ved bybrannen i 1624 brant hele det gamle Oslo ned til grunnen. Kong Christian IV bestemte at byen ikke skulle gjenreises på samme sted, men på vestsiden av Bjørvikatil området nord for Akershus festning. Den nye byen Christiania fikk et rettvinklet nett av brede gater, og i tillegg murtvang for å hindre fremtidige branner. Tomter til kirke og rådhus ble avsatt ved Torget i krysset mellom Rådhusgaten og Øvre Slottsgate. Det som i dag heter Gamle rådhus, sto ferdig i 1641 og ligger på hjørnet mot Nedre Slottsgate. Bygningen står fremdeles, og dagens adresse er Nedre Slottsgate 1.
På grunn av forfall ble Gamle rådhus oppgitt som rådhus, og i makeskifte med Kongen fikk byen i 1733 Rådhusgaten 7 som nytt rådhus.
På 1800-tallet ble bygningen i Rådhusgaten 7 alt for liten for en voksende kommuneadministrasjon, og magistraten flyttet inn i nabohuset Magistratgården, Dronningens gate 11, mens bystyremøtene ble holdt i Børsen, senere i Frimurerlosjen på Grev Wedels plass. Administrasjonen fikk kontorlokaler på flere steder i byen.
I 1876 og 1898 ble det avholdt arkitektkonkurranser om nytt rådhus på Hammersborg, men planene ble aldri gjennomført på grunn av pengemangel.
Dagens rådhus i Vika[rediger | rediger kilde]
Artikkelen inngår i serien om
Kommunevalg
Oslo rådhus
Stortingsvalg
Stortingsrepresentanter 1814–1906
Stortingsrepresentanter 1907–1921
Stortingsrepresentanter 1922–1945
Komiteer
Rådhuset under bygging i 1935Foto: Widerøes Flyveselskap
Historikk[rediger | rediger kilde]
Ideen om et rådhus innerst i Pipervika ble først lansert av arkitekt Oscar Hoff i 1906 – en massiv bygning mellom Rosenkrantz’ gate og Tordenskjolds gate, og en «utsiktsgate» for å gi byen den ofte etterlyste åpning mot fjorden. Hoffs plan ble tiet i hjel.[4]
I 1915 ble ideen fanget opp av den nylig avgåtte ordfører i Kristiania, Hieronymus Heyerdahl, som hadde savnet et representativt rådhus til å motta kommunens gjester under Jubileumsutstillingen på Frogner 1914. Han tok initiativ til en arkitektkonkurranse som fikk inn hele 44 utkast i den første av to konkurranserunder. I 1918 forelå juryens endelige avgjørelse, og Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson ble utpekt som vinnere, med et prosjekt tydelig inspirert av Stockholms stadshus. Fortsatt pengemangel og dårlige tider gjorde at realiseringen måtte vente, og i mellomtiden forandret arkitektene prosjektet i flere omganger. I 1930 la de frem sitt endelige forslag, nå sterkt forandret under innflytelse fra funksjonalistiske ideer. Den mest slående forandringen fra de tidligere utkastene var de to store kontortårnene.
I september 1931 ble grunnsteinen nedlagt, med Kong Haakon VII og kronprins Olav til stede, før selve byggingen startet i februar 1933. Parallelt med byggearbeidene ble den gamle forstadsbebyggelsen fra Vika ryddet unna («sanert») for å gi plass. Også byens gamle fornøyelsespark Tivoli måtte vike for en helt ny reguleringsplan som skaffet tomter for salg til oppføring av nye forretningsgårder, et vesentlig grunnlag for finansieringen av rådhuset.
I november 1936 sto hele råbygget ferdig, støpt i armert betong og forblendet med håndbanket tegl i stort format. Enkelte kontoretasjer kunne tas i bruk før krigsutbruddet i 1940. Etter en pause under krigen ble arbeidet gjenopptatt, og innflytting i kontoretasjene kunne skje i 1947, mens arbeidet med utsmykningene ble ferdigstilt.
15. mai 1950 ble Oslo rådhus offisielt innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum. I den anledning var det utlyst en komposisjonskonkurranse om festmusikk. Tre verk utmerket seg, og ble oppført under festlighetene. De var skrevet av Ludvig Irgens-Jensen, Eivind Groven og Karl Andersen.[5]
Da rådhuset sto ferdig i 1950 avvek det klart fra stilen som da var populær. Teglstein sto i kontrast til stål og glass som arkitektene på den tiden foretrakk og etter rådhuset ble det ikke reist flere bygg i stilen. Stockholm fikk litt tidligere sitt nye rådhus, Stadshuset, oppført i teglstein og tegnet av Ragnar Östberg. Martin Nyrop tegnet rådhuset i København, også det en monumental teglsteinsbygning. Nyrop og Östberg satt i juryen for Oslo rådhus.[6]
Utsmykning[rediger | rediger kilde]
Hvem som skulle stå for utsmykkingen av rådhuset, ble avgjort i flere konkurranser utlyst for norske kunstnere i januar 1937, med ett års leveringsfrist. Totalt åtte malere og sytten billedhuggere ble engasjert. De fleste av arbeidene sto ferdig til åpningen i 1950, selv om skulpturparken på Rådhusplassen ikke ble ferdig før på 1960-tallet.
Eksteriøret[rediger | rediger kilde]
Vestveggen domineres av Anne Grimdalens store skulptur av Harald Hardråde til hest. Nic Schiølls fremstilling av St. Hallvard pryder fronten mot fjorden. På begge sider av Borggården mot Fridtjof Nansens plass har Dagfin Werenskiold laget polykrome relieffer i tre med motiver fra Edda-diktningen. Joseph Grimeland har laget bronserelieff over inngangsdøra, og «Oslopiken» høyt oppe på veggen. Foran frontfasaden står seks friskulpturer av Per Palle Storm med fremstillinger av bygningshåndverkere – de som bygget rådhuset.
Rådhushallen[rediger | rediger kilde]
Rådhuset sett fra Akershus festning.Foto: Kjetil Ree
Henrik Sørensen og Alf Rolfsen har stått for utsmykningen av Rådhushallen, som er 31 meter bred, 39 meter lang og ca. 21 meter høy. Gulvet og delvis også veggene er kledd med marmor. Rommets rekke av veggmalerier gir et bilde av nasjonen og byen i mellomkrigstiden og under okkupasjonen, samt viser utviklingen av byens næringsliv med fremveksten av arbeiderbevegelsen. Monarkene og byens skytshelgen St. Hallvard inngår også i motivkretsen.
Bystyresalen[rediger | rediger kilde]
Bystyresalen har fra arkitektens side fått den halvsirkulære formen som var innarbeidet for demokratiske forsamlingslokaler. Formen skal kanskje også henspille på rådhusplassen i Siena, en av middelalderens borgerstyrte italienske bystater. Den samme formen går igjen i Fridtjof Nansens plass.
Salen har innredning av eik og tapeter av rødt ullstoff med et ornament av tre piler innvevd. Pilornamentet er hentet fra byseglet med St. Hallvard. Det mest iøynefallende er det store billedteppet av Else Poulsson, arkitektens niese. Sentralt på teppet troner Oslos skytshelgen St. Hallvard over de syv dyder, med livet i Oslo helt nederst. Kunstnerens ønske var at dette motivet skulle minne byens politikere om etikk og god styringsskikk i vedtakene som ble fattet.
Hardråderrommet[rediger | rediger kilde]
Rommet ligger mot vest opp for Rådhushallen. Axel Revold har tegnet utkastene, mens Ulrikke Greve har vevd en samling tepper («tjeldinger») som skal gjenspeile hvordan man utsmykket representasjonsrom i middelalderen. Det første teppet skildrer Harald Hardrådes fall ved Stamford Bridge i England i 1066. Teppet er utført i middelalderstil etter en miniatyr av Matteus av Paris fra 1200-tallet.
På motsatt side henger tepper som skildrer Harald som Oslos grunnlegger.
Munchrommet[rediger | rediger kilde]
Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon.
Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.
Til forskjell fra de andre rommene i Rådhusets festbygg, er Munchrommet kledt i tre. På kortveggen henger et stort maleri av Edvard Munch, tittel "Livet" malt i 1910. Et spesielt trekk ved salen er at håndverkerne har risset inn navnene sine i sørvestre hjørne av rommet. Rommet er elegant innredet, blant annet med stoler trukket i stoff med «Oslo-blåfargen». Det er arkitekten selv, Arnstein Arneberg, som har bidratt til det meste av utsmykkingen, særlig i taket, som har motiver fra folkekunsten, med fjordhester og hjortedyr.
Frem til 1996 ble rommet også benyttet for borgerlige vielser, og er igjen tilgjengelig for borgerlige vielser.
Bankettsalen[rediger | rediger kilde]
Bankettsalen, Oslo rådhusFoto: Kjetil Bjørnsrud
Bankettsalen er det mest høytidelige representasjonslokalet i rådhuset. På den ene langveggen henger portretter av Kong Haakon VII, Kong Olav V, Kong Harald V og Dronning Sonja.
På den ene kortveggen henger Willi Midelfarts skildring av badelivet langs fjorden. I det tilstøtende rom ligger et kjøkken. Kunstneren komponerte sitt verk etter de opprinnelige planene om bare én dør inn til kjøkkenet, men måtte gjøre deler av arbeidet på nytt etter at en andre dør ble satt inn. Han viste sin avsky mot denne andre døren ved å male inn en guttunge som peker og rekker tunge.
Formannskapssalen[rediger | rediger kilde]
Frem til byrådssystemet ble innført i 1986, hadde formannskapet vært byens øverste myndighet og sentrale politiske organ siden 1837. I Formannskapssalen henger tradisjonelle portretter av byens tidligere ordførere. Det er betydelig færre plasser her enn i Bystyresalen – publikum hadde dessuten aldri adgang. Dører og panel er av eik og er rikt dekorert, blant annet ser man rådhuset i profil utskåret i treverket.
Det astronomiske ur[rediger | rediger kilde]
Det astronomiske ur på Oslo rådhus.
Oslo rådhus har et astronomisk ur som er fem meter i diameter plassert til høyre for inngangspartiet. Uret er konstruert ved et samarbeid mellom sivilingeniør Olaf Platou og firmaet Ungerer & Cie i Strasbourg. Dyrekretsens figurer som pryder uret er modellert av billedhuggeren Nils Flakstad. Uret består av den ytre urskive med romertallene I til XII og en indre med arabertal 1-12 to ganger. Uret har fire visere, time-, drage-, sol- og måneviseren. Tre av viserne, alle unntatt drageviseren, har motvekter. Det består også av en bevegelig ring, dyrekretshjulet med bilde av de tolv «stjernetegnene» i dyrekretsen, Væren, Tyren, Tvillingene, Krepsen, Løven, Jomfruen, Vekten, Skorpionen, Skytten, Steinbukken, Vannmannen og Fiskene. Både dyrekretshjulet og solviseren går rundt «med solen» men solviseren går 3 minutter og 56 sekunder langsommere enn dyrekretshjulet. I løpet av et år blir dermed solviseren innhentet av alle dyrekretsens bilder etter tur. Solviseren bruker altså 24 timer på en runde mens dyrekretshjulet gjør et omløp på 23 timer 56 minutter og 4 sekunder. Det er dette som kalles «stjernedøgnet».
Kuriosa[rediger | rediger kilde]
Klokken 06.00 om morgenen den 17. august 1998 fløy en person et småfly av typen Piper Pawnee mellom tårnene på rådhuset.[7] Avstanden er om lag 25 meter, og manøveren ble av Luftfartsverket betegnet som «hårreisende og livsfarlig». Stuntet hevdes å være inspirert av en historie om en flyger som skal ha utført samme manøver i frigjøringsdagene i 1945.[8][9]
Det lå bordeller i Vika, der Rådhuset senere ble bygd. En pussighet finner vi på Rådhusets østvegg: der er det en statue av en prostituert. Det finnes neppe et offentlig bygg i hele verden som har det.[10]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
Grønvold, Ulf og Sørensen, Gunnar (2000). Rådhuset i Oslo – Nasjonens storstue. Oslo: Aschehoug.
Just, Carl (1950): Rådhuset i Oslo. Oslo, Aschehoug
Schøning, Trond L.: Det norske hus (PDF), hovedoppgave i kunsthistorie, UiB 2001
Referanser[rediger | rediger kilde]
^ teglverk.no: Hovin Teglverk, hentet 25. oktober 2014
^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. november 2007. Besøkt 2. desember 2008.
^ Diplomatarium Norvegicum
^ Just, Carl (1950): Rådhuset i Oslo. Bind I, s. 76-77
^ «Musikk til et rådhus.» Tobias, 1/2000 (besøkt 6. januar 2014)
^ Folkets kunsthus. D2 (Dagens Næringsliv), 11. september 2015, s. 16
^ Silje Martinsen Wettre (18. mai 2011). «"Very Important Criminal"». NRK Radiodokumentaren. Besøkt 3. juni 2011.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
(en) Kategori:Oslo City Hall – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Oslo rådhus på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no
Eksterne baser (Autoritetsdata)
Navigasjonsmeny
Ikke logget inn
Søk
Prosjekt
Wikipedia
Verktøy
Skriv ut / eksporter
På andre prosjekter
På andre språk
Denne siden ble sist redigert 13. jan. 2019 kl. 12:38.
Innholdet er tilgjengelig under Creative Commons-lisensen Navngivelse-Del på samme vilkår, men ytterligere betingelser kan gjelde. Se bruksvilkårene for detaljer.
Innholdet er tilgjengelig under Creative Commons-lisensen Navngivelse-Del på samme vilkår